Mye har kommet fram gjennom «Barbeint i snøen» og gjennom mediene etterpå. Jeg er takknemlig for det. Det har betydd mye at Linas historie ble løftet fram. Samtidig har det kostet oss mye.
Det er også mye som ikke får plass i en dokumentar. Noe blir sagt. Noe blir vist. Men mye blir igjen hos dem som skal leve videre med det.
Jeg har kjent at jeg trenger et eget sted å si dette fra. Et sted der jeg kan få si litt mer, litt roligere og litt mer slik det faktisk kjennes.
Jeg trengte et sted der jeg kunne si dette med mine egne ord. Ikke bare i korte utdrag, men slik det faktisk har vært å leve i det.
Dette sa jeg i NRK-dokumentaren «Barbeint i snøen». Denne setningen gjorde sterkt inntrykk på mange fordi den satte ord på noe veldig mange umiddelbart forsto.
For meg handler ikke dette sitatet bare om en bartender. Det handler om noe mye større og mye vanskeligere. Når vanlige mennesker rundt Lina kunne forstå at hun var i umiddelbar fare og trengte hjelp, mens helsevernet som skulle beskytte henne ikke klarte å gripe alvoret godt nok, står vi igjen med mer enn en privat tragedie. Da står vi igjen med alvorlige samfunnsspørsmål. Ikke bare om hvordan verne om mennesker på sitt svakeste, men også om pasientsikkerheten generelt.
Det er noe av det vondeste jeg bærer som mamma. Ikke bare den umenneskelige måten Lina døde på, men følelsen av at hun kunne vært sett tydeligere, forstått bedre og hjulpet tidligere. Derfor handler dette også om ansvar, læring og behovet for et mer medmenneskelig og trygt psykisk helsevern.
Ingen dokumentar kan vise alt. Ingen artikkel kan romme alt. Noe av det viktigste blir ofte igjen hos dem som står midt i det, og som skal bære det videre lenge etter at andre har sett ferdig og gått videre.
For meg har det vært viktig at Lina ikke bare blir stående igjen som hun mange møtte gjennom «Barbeint i snøen». Hun var datteren min. Hun var storesøster. Hun var varm, nær, levende og full av følelser. Hun var et menneske som betydde alt for oss.
Det har vært viktig for meg at hun ikke bare blir husket fra sitt mest sårbare. Jeg ønsker at flere også skal forstå litt mer av hvem hun var for oss som elsket henne.
Det vi som familie har levd med, begynte ikke med dokumentaren. Og det sluttet heller ikke da den ble vist.
Før dokumentaren i det hele tatt ble noe av, levde vi allerede med sorg, uro og mange spørsmål.
Det handlet ikke bare om at vi hadde mistet Lina. Det handlet også om behovet for å forstå mer av det som aldri skulle ha skjedd.
En viktig del av dette var journalene og avviksrapportene. Jeg hadde lenge forsøkt å få dem ut. Da jeg endelig fikk lese dem, ga det meg ikke ro. Det gjorde vondt på en ny måte.
Det åpnet ikke bare noe. Det gjorde også noe tyngre.
Jeg leste dem ikke som en utenforstående. Jeg leste dem som mamma. Og det gjorde vondt helt inn i meg.
Det var vondt å lese dem. Jeg satt med en følelse av at Lina på nytt ble revet fra meg, bare på en annen måte. En umenneskelig måte.
Det som møtte meg, festet seg som vonde bilder. Lina ute i natten. Tynnkledd. Barbeint. På sitt aller mest sårbare.
Da jeg leste, satt jeg ikke bare igjen med sorg, men med sinne og fortvilelse. Jeg satt også igjen med flere spørsmål. Om vurderinger. Om ansvar. Om opplysninger som burde vært hentet inn. Og om ting som burde vært gjort annerledes.
Det var da jeg forsto at noe måtte løftes fram, selv om jeg ikke visste hvordan, eller hvor tung den veien kom til å bli.
Fakta om saken (separate fact box or small section)
Under forarbeidet med dokumentaren ble sykehuset kontaktet av NRK – noe som førte til at NÄL sykehuset i Trollhättan gjorde en intern utredning av “hendelsen med Lina”. Noe som resulterte i en rapport som konkluderte alvorlige systembrister på samtlige mulige områder av 4 leger. Dette førte til en “Lex Maria anmälan” i Sverige.
Les “Händelsesanalys” (put in link to report here)
Det var aldri lett å si ja til å være med i dokumentaren.
Det var heller ikke et klart nei.
Det var en lang tid med tvil. Mange samtaler. Mye stillhet. Mye redsel. Mye usikkerhet. Og hele tiden det samme spørsmålet: Skal vi virkelig åpne dette for andre?
Jeg tenkte mye på hva det ville koste. Om jeg ville orke det. Om barna ville klare det. Om familien ville tåle det. Om det ville bli for mye.
Samtidig levde det også en annen tanke i meg. Tanken på at det kanskje kunne hjelpe at historien kom fram. At det kanskje kunne gjøre at noe viktig ble forstått. Kanskje også være til hjelp for andre.
Det har vært veldig vanskelig for meg som mamma å åpne det mest sårbare ved Linas liv. Mange ganger har vi spurt oss om dette var riktig overfor henne.
Samtidig var det viktig for oss at det hun strevde med, ikke skulle bli det eneste folk satt igjen med. Jeg ønsket ikke at Lina bare skulle bli stående igjen som syk. Jeg ønsket at hun også skulle få være den hun var. Varm. Nysgjerrig. Levende. Full av menneskelighet.
For dem som ser en dokumentar, kan det se ut som et ferdig resultat. For dem som står inni den, er det noe helt annet.
For oss handlet det ikke bare om å fortelle. Det handlet om tillit. Om frykt. Om ansvar. Om å kjenne etter hvor grensene gikk, og om vi i det hele tatt klarte å stå i det.
Det tok lang tid før vi kom fram til at «Barbeint i snøen» skulle publiseres. Det tok oss tre år. Dette kunne ikke være en rask avgjørelse. Barna sto helt sentralt i alt. Jeg kjente hele tiden på ansvaret for hva dette kunne gjøre med dem, og med resten av familien.
Det tok også tid å kjenne på trygghet i prosessen med NRK. Når noe er så sårt, kommer ikke tillit av seg selv. Den må bygges. Det tok tid før vi kjente at dette kunne gjøres på en måte vi kunne leve med.
Noe av det tyngste var uvissheten. Vi visste ikke hvordan det ville bli når dokumentaren kom ut. Vi visste ikke hva som ville komme tilbake til oss. Hva folk ville spørre om. Hva de ville forstå. Og hva de ikke ville forstå. Om samfunnet og helseapparatet ville ta dette på alvor og lære av det som skjedde. Om det ville være verdt det.
Slike perioder setter seg i kroppen. Tankene slipper ikke taket. Søvnen blir dårligere. Marerittene kommer tilbake. Det samme gjør minnene og alt kroppen husker. Det er vanskelig å forklare for andre hvor mye plass det kan ta.
Men vi kom til et punkt der det likevel kjentes riktig å gå videre. Ikke fordi det ble lett. Men fordi det føltes viktig.
I dag er jeg glad for at jeg orket å fortelle og medvirke, og for at NRK-teamet laget «Barbeint i snøen». Den har gjort at mange har fått se en historie som måtte fram.
Da «Barbeint i snøen» kom ut, kjentes det som om noe av det mest private i livet vårt plutselig lå helt åpent.
Da dokumentaren ble vist på NRK, ble noe veldig privat plutselig synlig for veldig mange mennesker.
Det gjorde sterkt inntrykk på meg og Linas søsken. Det har også vært en belastning å bli gjenkjent og få de samme spørsmålene igjen og igjen. Samtidig har dokumentaren også vært vår stemme i en tid da vi ikke alltid har orket å fortelle selv hva som faktisk skjedde.
Det er lett å tro at når noe er fortalt offentlig, så er det ferdig. Men slik er det ikke. Ikke når man står inni det selv.
Publiseringen ble ikke en avslutning. På mange måter ble det starten på en ny fase. En fase der sorgen fortsatt var tung, men der vi også kjente at noe måtte bæres videre.
Det kom reaksjoner. Spørsmål. Oppmerksomhet. Samtaler. Noe av det var godt. Noe var viktig. Noe gjorde også at sorgen og alt som hadde skjedd, kom tett på igjen.
Det er en egen belastning når mange mennesker ser inn i noe som for oss har vært så privat. Samtidig har det også betydd mye å se at dokumentaren har satt spor. At «Barbeint i snøen» ikke bare ble sett og glemt, men også ble diskutert videre i media og på Stortinget.
Dette handlet aldri bare om meg.
Det handlet om barna. Om søsknene. Om familien. Om hverdagen. Om minnene. Om alle dem som lever tett på det som har skjedd.
Derfor har dette hele tiden også handlet om ansvar. Om hva som kan sies. Hva som må vente. Hva som må vernes om.
Det viktigste for meg har vært å beskytte barna.
Det vanskeligste har vært å prøve å være åpen om noe viktig, og samtidig skjerme barna så godt jeg kan.
Dette berører også familien vår i flere land. I Norge. I Sverige. Og i Sør-Afrika. Utenfra kan offentlighet se ut som synlighet. Innenfra handler det ofte mer om grenser, vern og det man må leve videre med etterpå.
Noe av det vanskeligste etter et stort tap, er at andre lett kan tro at det finnes en avslutning når noe først er blitt fortalt offentlig.
Men slik er det ikke.
Dokumentaren fikk fram mye viktig. Den gjorde noe synlig. Men den avsluttet ikke sorgen.
Den avsluttet heller ikke alle spørsmålene.
Og den avsluttet heller ikke det ansvaret vi fortsatt kjenner på. For å få fram mer. For å forstå mer. Og for å prøve å gjøre noe godt og viktig videre ut av noe som aldri skulle ha skjedd.
Samtidig kjenner vi også at noe har begynt å bevege seg i oss. Et ønske om å bruke det vonde til noe som kan bety noe videre. For Lina. Og kanskje også for andre.
Denne historien er derfor ikke ferdig. Ikke for meg. Og ikke for oss som familie.
For meg handler dette ikke bare om å se tilbake. Det handler også om å prøve å la noe meningsfullt vokse videre ut av noe som ellers bare kunne blitt stående som sorg og stillhet.
Lina Bryant Minnefond er en del av det forsøket.
Etter «Barbeint i snøen» og all oppmerksomheten som fulgte, ble det enda tydeligere for meg at dette ikke kunne stoppe der. Noe måtte bæres videre.
Minnefondet er vår måte å gjøre det på. Ikke fordi noe kan gjøre alt godt igjen. Men fordi noe av det som har skjedd må få bli til noe som kan bety noe for andre.
Jeg kan ikke gjøre det som skjedde ugjort. Men jeg håper at noe godt kan vokse videre i Linas navn, og for oss er minnefondet en del av det.
På minnefondets egne sider kan du lese mer om arbeidet som nå bygges videre, og om hvorfor vi mener det er behov for endringer for å få et mer medmenneskelig, ansvarlig og trygt psykisk helsevern.
Hvis du ønsker å bidra til at Linas historie blir løftet fram med verdighet, og at arbeidet som nå bygges kan fortsette, kan du støtte minnefondet.
