For oss er det viktig at Lina blir husket for hele mennesket hun var – ikke bare for det som skjedde mot slutten av livet hennes.
Hun var en hjertevarm datter og søster, en venn, og et menneske med varme, styrke, nærvær og en helt egen evne til å møte andre med omsorg. Hun hadde et stort hjerte for dem som hadde det vanskelig, og hun så ofte mennesker som andre gikk forbi.
Lina var et menneske med sterk integritet og tydelig og varm tilstedeværelse. Både generelt i livet og særlig for sine søsken som hun elsket høyest av alt. Hun fulgte sitt eget hjerte og sine egne veier, uten å være særlig opptatt av å passe inn eller å måtte prøve å være som alle andre.
Hun brydde seg om hvordan mennesker ble behandlet, og hun reagerte sterkt på urettferdighet og likegyldighet. Hun hadde en særlig evne til å se dem som ofte ikke blir sett – mennesker med svak stemme, den ensomme på gaten – og hun drømte lenge om å bli politi.
Mange som møtte Lina opplevde hennes varme, nysgjerrighet og genuine omtanke for andre. Samtidig var hun sammensatt, intens og viljesterk – både som barn og som ung voksen. Hun hadde et rikt indre liv, stor følsomhet og et sterkt behov for å være tro mot seg selv.
Lina var en søkende og spirituell sjel. Hun hadde stor interesse for natur, planter, ernæring, økologisk mat og rene produkter. Når noe fanget interessen hennes, gikk hun grundig inn i det.
Hun kunne lese biokjemi og filosofi bøker på høyskolenivå, selv om hun lenge hadde hatt konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker på skolen. I voksen alder ble hun opptatt av å lære seg å tegne og skrive. Tankekaos kunne gjøre det vanskelig å få ting ned på papir, særlig fordi hun stilte store krav til seg selv.
Lina elsket også musikk langt utenfor det kommersielle. Noen år før hun gikk bort kjøpte hun en fiolin som hun forsøkte å lære seg å spille på, men den store drømmen hennes når det kom til et instrument var å en dag lære seg å spille harpe – og eie en.
Linas liv var ikke preget av svakhet, men av styrke og utholdenhet. Hun hadde en sterk integritet, var uredd og hadde et uvanlig mot siden hun var et lite barn.
Som tenåring hoppet hun strikkhopp flere ganger, tok fallskjermsertifikat og hadde en stund planer om å begynne med basehopp. Hun var en fighter, både i livet og helt bokstavelig. Hun forsvarte dem som ble mobbet på skolen, og i voksen alder konkurrerte hun i boksing på Oslo Bokseklubb og tok flere medaljer i Norge.
Under den tøffe og uredde bokseren fantes det også en stor sarthet. Lina var varm, nærværende og dypt omtenksom overfor andre mennesker. Samtidig var hun en svært privat person med et sterkt indre liv, og hun delte ikke alltid sine vansker med omgivelsene. Hun var et løvetannbarn. Et interessant og inspirerende menneske med stor drivkraft.
Lina levde med utfordringer slik mange mennesker gjør. Hun strevde tidlig med ADD-problematikk, med enkelte tvangstrekk og gjennom livet med noen psykososiale vansker som aldri ble fullt utredet. Med god oppfølging på barneskolen fungerte hun godt både sosialt og faglig, men under og etter ungdomsskolen falt hun gradvis mer ut.
Da hun lenge drømte om å bli politi, gikk hun Service og samferdsel på videregående og tok senere opp flere fag som voksen. Likevel fikk hun ikke til det mange av vennene fikk til – å komme inn i arbeidslivet. Hun strevde for mye med å sortere tanker, drømmer om hva hun ville og hva som var realistisk å få til.
Lina fikk ikke den oppfølgingen hun hadde trengt og begynte gradvis å falle mellom stolene, både i helseapparatet og i NAV-systemet.
Der andre ikke så henne, så hun ofte alle andre – selv når hun selv strevde. Hun ga av penger hun egentlig ikke hadde nok av selv. Lina fortalte meg en gang at hun ofte kjente at hun “tok inn” andre menneskers sorg og tunge livshistorier.
I kombinasjon med egne utfordringer med å sortere tanker og følelser gjorde dette at hun til tider kunne kjenne på en tristhet, men også på en håpløshet over hvilke verdier hun opplevde at samfunnet sto for.
Lina følte seg alltid litt annerledes, men ønsket ikke heller å være «mainstream» eller å bruke sosiale medier. Hun ville være seg selv og være privat. Samtidig bar hun også på en ambivalens knyttet til det å føle seg akseptert, selv om hun ikke ønsket å «følge normen» til sine jevnaldrende. Lina var ikke så sosial, men hun hadde noen få venner som betydde mye for henne. Hun var mer opptatt av å pleie de dype relasjonene og samtalene fremfor et stort sosialt nettverk og delta på aktiviteter som ellers var vanlig i hennes alder.
Hun brydde seg om rettferdighet, om menneskers verdighet og om at alle skulle bli sett og møtt med respekt. Vi har derfor alle – og særlig samfunnet generelt og psykiatrien – mye å lære av Lina og de verdiene hun sto for.
Hvis du ønsker å bidra til at Linas historie blir løftet fram med verdighet, og at arbeidet som nå bygges kan fortsette, kan du støtte minnefondet.
